Det Norske Akademis Ordbok

kjefte

kjefte 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLkjeftet, kjeftet, kjefting
preteritum
kjeftet
perfektum partisipp
kjeftet
verbalsubstantiv
kjefting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[çe`ftə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt kjapta; se også kjeftes
BETYDNING OG BRUK
1 
bruke kjeft
; tale grovt og høyrøstet
; skjelle
; irettesette
SITATER
  • alle kjefter på det stakkars næringslivet
     (Ebba Haslund Døgnfluens lengsel 42 1984)
  • hun skjeller og kjefter på Maria
     (Anne Karin Elstad Maria, Maria… 231 1988)
  • – Det er over to timer siden jeg ringte, kjeftet hun
     (Anne Holt Salige er de som tørster… 101 1994)
  • hun kjefter så hvert ord må høres i alle husene omkring
     (Tove Nilsen Kreta-døgn LBK 2003)
  • [datteren min] orket ikke høre mer på meg, ikke mer kjefting og ikke mer masing
     (Trude Marstein Egne barn 60 2022)
  • jeg blir så oppjaget at jeg kjefter på mobilen når den ikke zoomer inn på riktig del av bildet
     (Isalill Kolpus Hvem brente John Savio? 209 2026)
UTTRYKK
kjefte opp
muntlig
 skjelle ut
; irettesette kraftig
  • har noen der nede kjefta deg opp?
     (Kjell Ola Dahl Miniatyren 30 1996)
kjefte og smelle
se smelle
kjefte noen huden full
se hud
2 
som s-verb (med resiprok betydning)
 
kjeftes
 munnhugges
; kjekle
SITATER
  • [en av hundene] stod og kjæftedes med den ene [av ulvene]
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 460 1903)
  • han var for god til at kjæftes med kvindfolk
     (Hans Aanrud Fortællinger III 59 1923)