Det Norske Akademis Ordbok

kjefte

kjefte 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLkjeftet, kjeftet, kjefting
preteritum
kjeftet
perfektum partisipp
kjeftet
verbalsubstantiv
kjefting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[çe`ftə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt kjapta; se også kjeftes
BETYDNING OG BRUK
1 
bruke kjeft
; tale grovt og høyrøstet
; skjelle
; irettesette
SITATER
  • alle kjefter på det stakkars næringslivet
     (Ebba Haslund Døgnfluens lengsel 42 1984)
  • hun skjeller og kjefter på Maria
     (Anne Karin Elstad Maria, Maria… 231 1988)
  • – Det er over to timer siden jeg ringte, kjeftet hun
     (Anne Holt Salige er de som tørster… 101 1994)
  • hun kjefter så hvert ord må høres i alle husene omkring
     (Tove Nilsen Kreta-døgn LBK 2003)
  • [datteren min] orket ikke høre mer på meg, ikke mer kjefting og ikke mer masing
     (Trude Marstein Egne barn 60 2022)
UTTRYKK
kjefte opp
muntlig
 skjelle ut
; irettesette kraftig
  • har noen der nede kjefta deg opp?
     (Kjell Ola Dahl Miniatyren 30 1996)
kjefte og smelle
se smelle
kjefte noen huden full
se hud
2 
som s-verb (med resiprok betydning)
 
kjeftes
 munnhugges
; kjekle
SITATER
  • [en av hundene] stod og kjæftedes med den ene [av ulvene]
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 460 1903)
  • han var for god til at kjæftes med kvindfolk
     (Hans Aanrud Fortællinger III 59 1923)