kil
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kilen, kiler 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kilen
ubestemt form flertall
kiler
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[çi:l]
ETYMOLOGI
fra tysk Kehle 'grop, renne'
BETYDNING OG BRUK
2
bygningsfag
renne, grop mellom tak som skjærer hverandre i vinkel
med spiss nedover