Det Norske Akademis Ordbok

keile

keile 
substantiv
BØYNINGen; keilen, keiler
UTTALE[çæi`lə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt keila, grunnbetydning 'revne'; beslektet med kil
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
 smalt sund
SITATER
  • på styrbord side av sjarken er det grunt vann, skjær og grunnbrott, ingen keile å stikke inn i
     (Magnar Mikkelsen Ved det siste fjell 58 1966)
  • til alt hell var det pålandsvind slik at båten etter vel en halv times tid rakk inn i ei kjeile
     (Finnmarken 1969/10/5/2)