keie
verb
MODERAT BOKMÅLkeiet, keiet, keiing 
preteritum
keiet
perfektum partisipp
keiet
verbalsubstantiv
keiing
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kæi`ə]
ETYMOLOGI
fra nederlandsk kaaien
BETYDNING OG BRUK
2
overført, sjømannsspråk
vende, vippe (en gjenstand) på kant
; sette på ende
3
sjømilitærvesen, muntlig, om eldre forhold
velte (person, mannskap) ut av hengekøye ved å vippe hengekøyen
rundt