Det Norske Akademis Ordbok

kasuistisk

kasuistisk 
adjektiv
BØYNINGkasuistisk
UTTALE[kasui´stisk]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet med suffikset -isk av kasuist eller kasuistikk
BETYDNING OG BRUK
1 
især filosofi, teologi
 som gjelder eller bygger på kasuistikk (tenkemåte, argumentasjonsform hvor enkelttilfeller (kasus) bedømmes ut fra allmenne (moral)regler)
SITATER
  • Torquemada pinte og brændte tusenvis saavel aandens stormænd som hysteriske kvinder efter sin kasuistisk utspekulerte lovbok «Heksehammeren»
     (Hans E. Kinck Spanske høstdøgn 114 1912)
  • den metode [Clemens fra Alexandria] bruker for å fremstille sine moralgrunsetninger er egen, den såkalte kasuistiske; han fører stadig frem uttenkte særegne tilfeller
     (Anathon Aall Filosofiens historie i oldtiden og mellemalderen 333 1923)
  • [jødedommens etikk] er kasuistisk: en bestemt regel gjelder for hvert tilfelle
     (Jacob Jervell Den historiske Jesus 71 1962)
  • mange lover, især eldre straffelover, har kasuistiske bestemmelser om enkelte tilfelle av konkurrerende skadeårsaker
     (Johs. Andenæs Avhandlinger og foredrag 304 1962)
  • Jesus sprengte senjødedommens etiske system, som viklet den enkelte inn i et nett av kasuistiske regler; han samlet hele loven i kjærlighetsbudet
     (Tor Aukrust Mennesket i samfunnet I 106 1965)
  • av samme grunn er Ciceros moralfilosofi kasuistisk – den formulerer ikke lover, men forstår det rette ut fra eksempler
     (Morgenbladet 21.04.2006/31)
  • det kan bare løses kasuistisk, fra sak til sak
     (Morgenbladet 24.09.2010/21)
2 
overført, om resonnement, tankegang
 som går ut på å rettferdiggjøre diskutable dommer eller handlinger ved bruk av moralske subtiliteter
; spissfindig
; sofistisk
SITAT
  • etter et kasuistisk mønster, og helst uten å ofre konsekvensene den tilbørlige ettertanke
     (VG 08.02.1966/11)