Det Norske Akademis Ordbok

karoliner

karoliner 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; karolineren, karolinere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
karolineren
ubestemt form flertall
karolinere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[karoli:´ner]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. svensk karolin; etter middelalderlatin carolinus, substantivering av adjektivet carolinus, avledet av middelalderlatin Carolus, form av mannsnavnet Karl; jf. suffikset -er; jf. også karolin og karolinger
BETYDNING OG BRUK
1 
om eldre forhold
 soldat i hæren til den svenske kong Karl XII (1662–1718)
SITAT
  • kan hænde en karoliner, som gik sig vild fra Armfelts dødstog, fandt livs redning her?
     (Johan Falkberget Det høie fjeld 15 1928)
2 
sjelden
 karolin
SITAT
  • en og annen alderstegen hesteholder mintes ennå den gangen Claes Stiernskiöld rykket inn i Trondhjem. Han kastet fra hesteryggen blanke karolinere ned i forklærne til kjerringene
     (Johan Falkberget Johannes 30 1952)
3 
person fra, innbygger av øygruppen Karolinene i Stillehavet