kardus
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kardusen, karduser 
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kardusen
ubestemt form flertall
karduser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kardu:´s]
ETYMOLOGI
via tysk Karduse, fra fransk cartouche, fra italiensk cartoccio, avledet av carta 'papir'
BETYDNING OG BRUK
1
militærvesen, foreldet
pose, opprinnelig av grovt papir, senere av tøy (råsilke
eller ull), fylt med kruttladning
; kruttladning i slik pose
SITAT
-
vore tre sidste karduser sendte en dundrende salut ud over sjøen
2
foreldet
pose, hylster, kremmerhus av grovt (grått) papir særlig
til en viss mengde tobakk, hagl e.l.
2.1
grovt (grått) papir til innpakning
3
dialektalt
tobakk (opprinnelig innpakket i avveiet mengde i kardus)
SITATER
-
tror du at jeg vil gå her i myrene dokkers og ikke tjene til kardusen i pipen min?
-
[de] røkte kardus
-
han tændte bakkende pipen over lyset saa kardusen drysset| jf. bakke
-
han ville ikke ha noe slikt kram som kardus, nei, real rulltobakk, som han kan slite i stykker med fingrene og ladde i pipa
4
foreldet, muntlig
menneskes hode eller hodehår
; lugg
UTTRYKK
få/ta/sitte i kardusen
(grunnbetydning 'ta (noen) i luggen')
især overført
gi (noen) en grundig avstraffelse, en grundig omgang
-
[fiolinen kostet den unge Ole Bull] adskillig lusing, da han ikke kunde holde sig fra at sidde oppe om natten og spille, saa husets folk ikke kunde faa sove. «Det var da fanden til laat!» hedte det. «Er nu Ole oppe igjen og spiller?» hedte det. Og saa fik vedkommende ham da i kardusen
-
havde jeg været i byen, [havde jeg] bestemt siddet i cardusen paa den knægt [som anmeldte Andreas Munchs diktsamling i Morgenbladet](Fra det nationale gjennembruds tid. Breve fra Jørgen Moe til P. Chr. Asbjørnsen og andre 149 (1838) Jørgen Moe)
-
[han] tager sin aand i kardusen for at vække den