kapitulere
verb
UTTALE[kapitule:´rə]
ETYMOLOGI
fra fransk capituler, av middelalderlatin capitulare 'inngå en avtale', avledet av capitulum i betydningen 'avsnitt, kapittel', diminutiv av caput 'hode'; jf. kapittel; se også kapitulasjon
BETYDNING OG BRUK
1
militærvesen
overgi seg til fienden etter bestemte betingelser, fastsatt
i en overenskomst
; oppgi kamp og motstand mot fienden
SITATER
-
insurgenterne vare tilbøielige til at kapitulere
-
etter slaget ved Leipzig gikk Karl Johan mot Danmark og tvang kong Frederik til å kapitulere(aftenposten.no 08.01.2014)
-
Hitler var død og Tyskland hadde kapitulert. I Asia fortsatte imidlertid kampene(Mari Jonassen Norske kvinner i krig 519 2020)
2
overført
overgi seg
; gi tapt
; gi opp
SITATER
-
[byens myndigheter] har måttet kapitulere overfor urostifterne(Morgenbladet 1932/575/4/3)
-
Kjerulf er merkelig ambivalent i sitt forhold til Ole Bull. Han måtte kapitulere gang på gang overfor hans genialitet
-
vennegjengen skulle ha sitt faste nyttårsbad i Nordåsvatnet i Bergen i kveld, men måtte kapitulere(bt.no (Bergens Tidende) 31.12.2009)
-
stilt overfor en sytepave svarer vi gjerne jo og tja, vi er unnvikende og vage, eller vi kapitulerer og sier oss rett og slett enig(Siri Spillum Bryt mønstre LBK 2010)
-
[ismassene] kapitulerer for varmegradene(Torbjørn Færøvik Buddhas barn LBK 2006)