kanin
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kaninen, kaniner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kaninen
ubestemt form flertall
kaniner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kani:´n]
ETYMOLOGI
via middelnedertysk kanēn, fra gammelfransk conin, fra latin cuniculus 'kanin'
BETYDNING OG BRUK
1
zoologi
dyr i harefamilien med kortere bakben enn hare
| vitenskapelig navn Oryctolagus cuniculus
SITATER
-
hønsekolera … kan også angripe gnagere som marsvin og kaniner
-
på kaninene måtte klørne klippes, for at de ikke skulle gro inn i labben og gjøre vondt(Tore Stubberud Råtten sol LBK 2008)
-
kaninene sitter hele dagen og rynker på nesen
UTTRYKK
yngle som kaniner
yngle sterkt (og ofte)
| uttrykket viser til at kaniner er svært fruktbare
-
krokusen eller hva det nå var, ynglet som kaniner
trekke kaniner opp av hatten
(stadig) komme med (store) overraskelser
2
kanin som næringsmiddel
4
zoologi, brukt som sisteledd i sammensetninger
om andre dyr i harefamilien
5
nå sjelden, muntlig, nedsettende, i flertall
lojale tilhengere som virker i det skjulte
| jf. partikanin
SITATER
-
[presten] Morten Kruse [hadde] gjort den erfaring, at hans kaniners underjordiske arbeide virkede næsten ligesaa mægtigt som hans egen forkyndelse
-
Jac. Sverdrup stod dengang som fører for kaninene(Tidens Tegn 1933/160/7/4)