Det Norske Akademis Ordbok

kanin

kanin 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kaninen, kaniner
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kaninen
ubestemt form flertall
kaniner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kani:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via middelnedertysk kanēn, fra gammelfransk conin, fra latin cuniculus 'kanin'
BETYDNING OG BRUK
zoologi
 dyr i harefamilien med kortere bakben enn hare
 | vitenskapelig navn Oryctolagus cuniculus
SITATER
  • hønsekolera … kan også angripe gnagere som marsvin og kaniner
     (Henning A. Lien Louis Pasteur 135 1972)
  • på kaninene måtte klørne klippes, for at de ikke skulle gro inn i labben og gjøre vondt
     (Tore Stubberud Råtten sol LBK 2008)
  • kaninene sitter hele dagen og rynker på nesen
     (Olav Angell Oslo i skumring LBK 1991)
UTTRYKK
yngle som kaniner
yngle sterkt (og ofte)
 | uttrykket viser til at kaniner er svært fruktbare
trekke kaniner opp av hatten
(stadig) komme med (store) overraskelser
kanin som næringsmiddel
muntlig
 skinn av kanin
EKSEMPEL
  • besetning av kanin
zoologi, brukt som sisteledd i sammensetninger om andre dyr i harefamilien
nå sjelden, muntlig, nedsettende, i flertall
 lojale tilhengere som virker i det skjulte
 | jf. partikanin
SITATER
  • [presten] Morten Kruse [hadde] gjort den erfaring, at hans kaniners underjordiske arbeide virkede næsten ligesaa mægtigt som hans egen forkyndelse
     (Alexander L. Kielland Sankt Hans Fest 87 1887)
  • Jac. Sverdrup stod dengang som fører for kaninene
     (Tidens Tegn 1933/160/7/4)