Det Norske Akademis Ordbok

kalott

kalott 
substantiv
BØYNINGen; kalotten, kalotter
UTTALE[kalå´t:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk calotte; av uviss opprinnelse
BETYDNING OG BRUK
1 
om forhold på 1400- og 1500-tallet
 nettaktig lue (for mann eller kvinne) som baretten er festet til
2 
hodeplagg for menn, i form av en tettsittende pull uten skygge
SITATER
  • Doktor Stockman, i slåbrok og tøfler og med kalot
     (Henrik Ibsen En folkefiende 176 1882)
     | i sceneanvisning
  • [det var ingen som] hadde nektet jødiske gutter å bære sin religiøst ladede kalott
     (Thomas Hylland Eriksen Veien til et mer eksotisk Norge LBK 1991)
3 
overført, spøkefullt, mest i bestemt form
 øverste del av hodet
; hode
EKSEMPEL
  • han er ikke riktig i kalotten
SITATER
  • Ola lettede paa huen og kløede sig i kalotten
     (Elias Kræmmer Glade Borgere II 83 1895)
  • naa er [håret] bare saavidt jeg kan faa tullet det isammens i en liden klut øverst oppe paa kalotten
     (Vilhelm Krag Baldevin 138 1925)
  • når De imorgen digtede det næste; – da fik kritiken Dem nok i kalotten
     (Henrik Ibsen Kærlighedens komedie 15 1873)
4 
øverste del av hode på fugl når den i farge skiller seg ut fra den øvrige del av hodet
; hette
5 
matematikk
 øverste del av en kule (eller kjegle) som er avskåret ved et enkelt plan
 | jf. kulekalott
5.1 
arkitektur
 øverste del av en kuleformet hvelving
SITAT
  • [katedralens nordtårn] står igjen der nede, avspist med sin lille kalott
     (Elsbeth Wessel Wien 90 1999)
5.2 
øverste del av (jord)kule
 | jf. nordkalott, polkalott