Det Norske Akademis Ordbok

justitiarius

justitiarius 
substantiv
BØYNINGen; justitiarien eller justitiariusen, justitiarier eller justitiariuser
UTTALE[justitsia:´rius]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin justitiarius, til latin justitia 'rettferdighet'; jf. justis; jf. også tysk Justiziar
BETYDNING OG BRUK
jus, om tidligere forhold
 leder av Høyesterett, overrett eller byrett
 | jf. høyesterettsjustitiarius
SITATER
  • justitiarius’ stol i Højesteret
     (Bjørnstjerne Bjørnson Gro-tid I 262)
  • [hun så i ham] en justitiarius i Høiesteret eller endog en statsraad
     (Jonas Lie Samlede Digterverker IX 224)
  • høiesteretts justitiarius avla ed for kongen
     (A-magasinet 06.06.1931/8 I. Richter)