Det Norske Akademis Ordbok

justitiarius

justitiarius 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; justitiarien eller justitiariusen, justitiarier eller justitiariuser, justitiariene eller justitiariusene
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
justitiarien eller justitiariusen
ubestemt form flertall
justitiarier eller justitiariuser
bestemt form flertall
justitiariene eller justitiariusene
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[justitsia:´rius]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin justitiarius, til latin justitia 'rettferdighet'; jf. justis; jf. også tysk Justiziar
BETYDNING OG BRUK
jus, om tidligere forhold
 leder av Høyesterett, overrett eller byrett
 | jf. høyesterettsjustitiarius
SITATER
  • justitiarius’ stol i Højesteret
     (Bjørnstjerne Bjørnson Gro-tid I 262)
  • [hun så i ham] en justitiarius i Høiesteret eller endog en statsraad
     (Jonas Lie Samlede Digterverker IX 224)
  • høiesteretts justitiarius avla ed for kongen
     (A-magasinet 06.06.1931/8 I. Richter)