Det Norske Akademis Ordbok

irring

irring 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; irringen, irringer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
irringen
ubestemt form flertall
irringer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[i`r:iŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til irre, avledet med suffikset -ing; jf. tysk Irrung
BETYDNING OG BRUK
1 
det å irre omkring
; forvillet omflakking
SITAT
  • zombifenomenet har blitt knyttet … til fortellinger om psykisk syke … som blir funnet, etter en tids planløs irring på landsbygda
     (Simen Hagerup Grufulle tomrom LBK 2009)
2 
foreldet
 forvirring
SITAT
3 
foreldet
 feiltagelse
SITAT