invitt - Det Norske Akademis ordbok

invitt

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; invitten, invitter

genus

maskulinum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

invitten

ubestemt form flertall

invitter

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[invi´t:]

ETYMOLOGI

fra fransk invite, til inviter; jf. også invitere

BETYDNING OG BRUK

indirekte oppfordring

; vink

EKSEMPEL

SITATER

enhver invitt til samforstand ble overhørt

(Dag Solstad «Ellevte roman, bok atten» 135 1992)
[hun] motsatte seg pussig nok min invitt til å danse twist

(Knut Borge og Tore Skoglund Alt for Norge og vel så det LBK 2005)

kortspill

det å invitere (i whist eller bridge)

EKSEMPEL