Det Norske Akademis Ordbok

inspektør

inspektør 
substantiv
BØYNINGen; inspektøren, inspektører
UTTALE[inspektø:´r]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk inspecteur, av latin inspector; se inspektor; jf. inspisere og suffikset -ør
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet
 bestyrer
; direktør
2 
person som har overoppsyn, tilsyn med offentlig virksomhet, institusjon e.l.
 | jf. bygningsinspektør, fiskeriinspektør, skoleinspektør, politiinspektør, generalinspektør
SITATER
  • inspektøren ved badet
     (Henrik Ibsen Når vi døde vågner 1899)
     | fra rolleliste
  • faren hadde en stilling som inspektør for statens kornmonopol
     (Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
  • den plutselige tanken på en inspektør som dukket opp, satte en liten redsel i ham
     (Anne B. Ragde Eremittkrepsene LBK 2005)
2.1 
skolevesen
 person med administrativt ansvar i (grunn)skole, rangert under rektor
; undervisningsinspektør
SITATER
  • i spisesalen er det fru Eeg som bestemmer. Hun er inspektør, det er finere enn lærerinne
     (Olav Angell Oslo i skumring LBK 1991)
  • [en jente] blir sittende inne i friminuttene, og inspektøren tror henne da hun lyver og sier at «jeg føler meg ikke helt bra»
     (Eivind Hofstad Evjemo Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet LBK 2012)
3 
militærvesen
 faglig ansvarlig for en våpenart
; leder av inspeksjon
 | jf. artilleriinspektør, generalinspektør