Det Norske Akademis Ordbok

inspektor

inspektor 
substantiv
BØYNINGen; inspektoren, inspektorer
UTTALE[inspe´ktor]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin inspector 'tilskuer', avledet av inspicere; se inspisere; jf. suffikset -tor
BETYDNING OG BRUK
foreldet, skolevesen
 person (lærer) som har inspeksjon
; person som påser at orden og reglement overholdes