Det Norske Akademis Ordbok

insinuasjon

insinuasjon 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; insinuasjonen, insinuasjoner
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
insinuasjonen
ubestemt form flertall
insinuasjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[insinuaʃo:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin insinuatio (genitiv insinuationis), verbalsubstantiv til insinuare, se insinuere
BETYDNING OG BRUK
(ærekrenkende) beskyldning eller mistenkeliggjøring som bare er antydet, insinuert, ikke bevist
 | jf. innuendo
SITATER
  • [han utslynger] nærgående insinuationer mod sit eget hjemsted
     (Henrik Ibsen En folkefiende 81 1882)
  • jeg finder mig ikke i den slags insinuationer i mit eget hus
     (Alf B. Bryn Peter van Heeren tar skeen i den anden haand 46 1924)
  • med et skuldetræk, der virket likesaa ophidsende paa Cerruti som Fjelds insinuation, bøiet han [Fjeld] sig atter over den sovende kvinde
     (Øvre Richter Frich Slangeblomsten fra Magdala 111 1927)
  • han tilbakeviste [NNs] insinuasjoner
     (Tromsø Stiftstidende 1930/74/4/1)
  • føler man litt mistillit [til andre mennesker] saa faar man anstændigvis beholde den hos sig selv, likesom tarmgas, og ikke slippe ut insinuationer fordi om man ikke kan fordøie en person
     (Sigrid Undset Elleve aar 298 1934)
  • enkelte var … ikke villige til å oppleve seg som forfattere i det hele tatt. Som om det var et skjellsord eller i hvert fall en insinuasjon om at de trodde de var noe
     (Finn Carling Gjensyn fra en fremtid 130 1988)
  • en slags insinuasjon om at noen i familien skulle ha hemmeligheter
     (Jorun Thørring Tarantellen LBK 2007)