insinuere
verb
MODERAT BOKMÅLinsinuerte, insinuert, insinuering 
preteritum
insinuerte
perfektum partisipp
insinuert
verbalsubstantiv
insinuering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[insinue:´rə]
ETYMOLOGI
via fransk insinuer, fra latin insinuare 'trenge inn i det indre; trenge seg på', av in 'inn i', jf. prefikset in-, og en avledning av sinus 'bryst'
BETYDNING OG BRUK
1
beskylde med fordekte uttrykk eller vage antydninger
EKSEMPLER
-
hun insinuerte at det var et forhold mellom dem
-
han insinuerte at jeg hadde dratt urettmessig fordel av min stilling
SITATER
-
man [hadde] insinuert at Janson selv hadde satt tyveriet i scene med tanke på assuransesvik
-
Hedda insinuerte at jeg og Mark hadde rottet oss sammen
1.1
i adjektivisk presens partisipp
insinuerende
som beskylder med fordekte uttrykk eller vage antydninger
; insinuant
SITATER
-
vennligheten hans er av det insinuerende slaget
-
insinuerende uttalelser(Tore Rem Sin egen herre 427 2009)
2
refleksivt
insinuere seg
litterært
innsmigre seg
; skaffe seg innpass (hos noen) ved smiger
SITATER
-
den muntre Dedekam [hadde] insinueret sig hos den frodige, livslystne pige og – besvangret hende(Conrad N. Schwach Erindringer af mit Liv indtil Ankomsten til Throndhjem 345)
-
hun havde vidst at insinuere sig, så jeg gav hende lov at hjælpe til med rengjøringen om morgenen
-
jeg forstaar ikke hvem som har insinuert sig slik hos vor far