Det Norske Akademis Ordbok

innbille

innbille 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLinnbilte, innbilt, innbilning
preteritum
innbilte
perfektum partisipp
innbilt
verbalsubstantiv
innbilning
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk inbilden, tysk einbilden; av henholdsvis in og ein 'inn' og bilden 'danne', avledet av Bild 'bilde'; se også bille inn og innbilning
BETYDNING OG BRUK
1 
få til å tro (uten grunnlag i virkeligheten)
SITATER
  • hvad vover du at ville indbilde mig!
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 263 1873)
  • det er bare noget du staar og indbilder dig
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker IV 51)
  • sjelden
     
    ingen har fortalt meg om [erfaringene som pårørende], at jeg ville bli hysterisk, innbille på meg en diagnose som minner om [den sykes]
     (Marte Spurkland Pappas runer 282 2019)
     | jf. skryte på seg
1.1 
som adjektiv i presens partisipp
 
innbilt
 ikke virkelig
EKSEMPEL
  • en innbilt fare
UTTRYKK
innbilt svangerskap
se svangerskap
1.2 
som bare eksisterer i fantasien
SITATER
2 
refleksivt
 
innbille seg
 ha en falsk forestilling om (noe, især egne prestasjoner, egen betydning)
EKSEMPLER
  • det har virkelig skjedd, det er ikke noe jeg innbiller meg
  • han innbiller seg at han er en stor maler
  • hva er det du innbiller deg?
     | du må ikke tro du kan tillate deg å …
2.1 
tenke seg
; formode
EKSEMPEL
  • jeg innbiller meg at jeg skal klare oppgaven vel så godt som han
SITAT
  • i halvsøvne kan jeg innbille meg at jeg har det på samme måte som et dyr i hiet sitt
     (Tove Nilsen Nordens elefanter og andre bekjente 257 2022)