Det Norske Akademis Ordbok

infamitet

infamitet 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; infamiteten, infamiteter
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
infamiteten
ubestemt form flertall
infamiteter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[infamite:´t]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av infam med suffikset -itet; jf. fransk infamité
BETYDNING OG BRUK
1 
det å være infam (nederdrektig, ondskapsfull)
SITAT
  • hans forbrytelser … utmerket seg ved en særlig nederdrektighet, en spesiell infamitet som klebet ved dem som et slags åndelig fingeravtrykk
     (Jens Bjørneboe Jonas 88 1955)
2 
infam (nederdrektig, ondskapsfull) handling eller ytring
SITATER
  • for en infamitet! Hvor sjofelt!
     (Karsten Alnæs Sabina 148 1994)
  • før kunne folk med ytringsbehov brøle ut infamiteter på puben, og ti mennesker hørte det
     (dn.no (Dagens Næringsliv) 27.03.2015)