Det Norske Akademis Ordbok

induksjon

induksjon 
substantiv
BØYNINGen; induksjonen, induksjoner
UTTALE[indukʃo:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin inductio (genitiv inductionis), verbalsubstantiv til inducere; se indusere
BETYDNING OG BRUK
1 
logisk slutning fra enkelttilfeller til det allmenne innenfor et område
2 
metode bygget på slike slutninger, som fører frem til allmenngyldige setninger
 | til forskjell fra deduksjon
; jf. induksjonsbevis
3 
fysikk
 frembringelse av elektrisk strøm i en leder ved påvirkning fra magnetisme eller fra elektrisk strøm i en annen leder
; frembringelse (av fysiske fenomener) i sin alminnelighet
; influens
UTTRYKK
elektrisk induksjon
frembringelse av elektrisitet på en leder ved hjelp av annen elektrisk leder
elektromagnetisk induksjon
frembringelse av elektrisk strøm i en leder ved forandring av det omgivende magnetiske felt
  • [Faradays] opdagelse av den elektromagnetiske induksjon danner grunnlaget for praktisk talt alt hvad der idag går under navn av elektroteknikk
     (Carl Fred. Holmboe Michael Faraday 42 1943)
magnetisk induksjon
frembringelse av magnetisme i stål ved hjelp av en magnet eller en elektrisk strøm
4 
medisin
 stimulering til øket dannelse av visse enzymer, slik at bl.a. nedbrytningen av både kroppens egne substanser og av tilførte legemidler påskyndes