imperfektum
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; imperfektumet, imperfekter, imperfektene 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
imperfektumet
ubestemt form flertall
imperfekter
bestemt form flertall
imperfektene
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[i´mpærfektum]
ETYMOLOGI
fra latin (praeteritum)
imperfectum 'ufullendt, uferdig, ufullkommen
(fortid)'; jf. im-, preteritum, perfektum
BETYDNING OG BRUK
1
grammatikk
verbalkategori som uttrykker at en verbalhandling finner
sted eller fant sted på et bestemt tidspunkt, uten hensyn til relevans
for et annet (senere) tidspunkt
| til forskjell fra perfektum
3
grammatikk
verbalform som står i fortid
SITAT
-
[overlæreren] for op, som om han havde stukket sig, naar nogen tog feil af imperfektum og aoristus
4
overført
noe tilbakelagt
; fortid
SITATER
-
i dag er iallfall overtroen heldigvis imperfektum(Glåmdalen 1970/94/5/3)
-
jf.lykken er så langt borte som et imperfektum