Det Norske Akademis Ordbok

ignorere

ignorere 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLignorerte, ignorert, ignorering
preteritum
ignorerte
perfektum partisipp
ignorert
verbalsubstantiv
ignorering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ignore:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin ignorare, jf. fransk ignorer, tysk ignorieren 'være uvitende om; ikke kjenne'
BETYDNING OG BRUK
late som om man ikke kjenner eller legger merke til
; ikke bry seg om
; se bort fra
; overse
; overhøre
EKSEMPEL
  • han ignorerte motpartens argumenter
SITATER
  • [ingen telegrafist] kunde finne på å ignorere S.O.S.
     (Morgenbladet 1933/430/6/1)
  • Agrippa ignorerte meg fullstendig
     (Elisabeth Dored Jeg elsket Tiberius 162 1959)
  • de fleste aviser … inntok en ignorerende holdning
     (Philip Houm Kjærlighet og kamp 202 1986)
  • fyllesjuken var vanskelig å ignorere
     (Sverre Knudsen Mannen som ble edru LBK 1999)
  • jeg ignorerte den litt aggressive tonen hans
     (Chris Tvedt Dødens sirkel LBK 2010)