Det Norske Akademis Ordbok

høflig

høflig 
adjektiv
BØYNINGhøflig
UTTALE[hø`fli]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk hovelik, tysk höflich, avledet av Hof 'hoff'; grunnbetydning 'som det sømmer seg ved et hoff'
BETYDNING OG BRUK
1 
om person
 som opptrer hensynsfullt, vennlig og dannet i omgang med andre
; som mestrer sosiale spilleregler, har gode manerer
 | jf. beleven, galant
EKSEMPLER
  • en høflig person
  • være høflig mot noen
SITAT
  • selvfølgelig burde jeg vært høflig og spurt hvordan du har det og alt det der
     (Finn Carling En annen vei LBK 1996)
2 
om fremtreden, oppførsel, uttrykksmåte e.l.
 hensynsfull og i samsvar med alminnelig folkeskikk
EKSEMPEL
  • en høflig anmodning
SITATER
  • et særdeles høfligt men ligeså bestemt afslag
     (Henrik Ibsen Catilina 9 1875)
  • [han] hilser høfligt
     (Henrik Ibsen En folkefiende 139 1882)
  • Borkman (frem imod Erhart): «Så er kanske timen endelig kommen for mig en gang.» – Erhart (fremmed og afmålt høflig): «Hvorledes?»
     (Henrik Ibsen John Gabriel Borkman 183 1896)
  • hele familien samlet i fortrolig klynge? Det er just ikke meget høfligt mod gæsterne
     (Henrik Ibsen De unges forbund 58 1874)
  • stenen aat sig sagte og høflig ind i haandbaken
     (Knut Hamsun Markens Grøde II 46 1917)
     | pent og pyntelig
  • tonen var høflig og saklig, selv om innholdet var mer eller mindre surrealistisk
     (Sverre Knudsen Mannen som ble edru LBK 1999)
UTTRYKK
høflig tiltale
tiltale med høflighetsformer
  • det personlige pronomenet i tredje person flertall skrives med stor forbokstav når det brukes i høflig tiltale