hø - Det Norske Akademis ordbok

hø

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; høa, høer

genus

femininum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

høa

ubestemt form flertall

høer

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[hø:]

ETYMOLOGI

av norrønt hǿð 'høyde', til hór, hár 'høy'

BETYDNING OG BRUK

rundaktig, kuppelformet fjell som hever seg fra et høyfjellsplatå

SITATER