Det Norske Akademis Ordbok

hvo

hvo 
pronomen
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[vo:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
eldre dansk form hvo, av gammeldansk hwā, opprinnelig maskulinum nominativ entall (også til hvad, hvis)
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 
foreldet, spørrepronomen, brukt substantivisk i faste vendinger eller arkaiserende, som subjekt eller predikativ på samme måte som hvem
1.1 
i direkte spørsmål
1.2 
i indirekte spørresetning
 hvem som
2 
foreldet, relativpronomen, brukt i faste vendinger eller arkaiserende, som subjekt eller predikativ
2.1 
ubestemt relativ
 den som
2.2 
i foranstilt relativsetning (særlig i ordtak og faste vendinger)
 den som
2.3 
alene eller i forbindelse med adverbier som enn, så, med innrømmende betydning
 hvem enn
1 
foreldet, spørrepronomen, brukt substantivisk i faste vendinger eller arkaiserende, som subjekt eller predikativ på samme måte som hvem
1.1 
i direkte spørsmål
SITATER
  • «Hvo er det, som kalder paa mig?» sagde præsten [til «engelen» i lønnetreet]
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke-Eventyr (1866) 157)
  • hvo taler?
     (Henrik Ibsen Catilina 58 1875)
  • hvo er djærvest, Sigurd eller Gunnar?
     (Henrik Ibsen Hærmændene på Helgeland (1873) 59)
  • hvo er han, som iblant eder sidder
     (Bjørnstjerne Bjørnson Arnljot Gelline 44 1870)
  • skulde man være saa nøie: hvo kan da bestaa?
     (Hans E. Kinck Foraaret i Mikropolis 328 1926)
  • kanskje kommer lægen tilbake, hvo vet
     (Dagbladet 1934/128/3/4)
1.2 
i indirekte spørresetning
 
hvo der
 hvem som
SITATER
2 
foreldet, relativpronomen, brukt i faste vendinger eller arkaiserende, som subjekt eller predikativ
2.1 
ubestemt relativ
 den som
SITATER
  • frelse sig, hvo kan!
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 106 1872)
  • [du har ei] mod at styrte, hvo dig ivejen står
     (Henrik Ibsen Catilina 88 1875)
2.2 
i foranstilt relativsetning (særlig i ordtak og faste vendinger)
 den som
SITATER
  • hvo intet ejer, letvindt vover
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 135)
  • hvo som elsker sit barn, tamper det itide, – siger Salome
     (Jonas Lie Rutland 109 1880)
2.3 
alene eller i forbindelse med adverbier som enn, så, med innrømmende betydning
 hvem enn
SITATER