Det Norske Akademis Ordbok

hvelving

hvelving 
substantiv
BØYNINGen; hvelvingen, hvelvinger
UTTALE[ve`lviŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til hvelve, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å hvelve(s)
2 
hvelv
SITAT
  • banstrålen suste som et uvejr højt oppe under hvælvingerne [i domkirken]
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 183 1872)
3 
muret (underjordisk) rom
; hvelv
SITAT
4 
noe som danner eller minner om et hvelvet, buet tak
; hvelv
 | jf. himmelhvelving
SITATER
  • Gud kalte hvelvingen himmel
     (1 Mos 1,8)
  • fjeldene buede sig over os til mægtige hvælvinger
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 219)
  • det kjøttfulle hjertet innenfor ribbeinas hvelving pumpet blodet rundt i det anspente legemet
     (Thorvald Steen Den lille hesten LBK 2002)
  • han studerte hvelvingen over seg nøye fra nord mot sør, fra øst til vest
     (Levi Henriksen Snø vil falle over snø som har falt 65 2004)
     | himmelen