Det Norske Akademis Ordbok

hutle

hutle 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLhutlet, hutlet, hutling
preteritum
hutlet
perfektum partisipp
hutlet
verbalsubstantiv
hutling
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[hu`tlə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig enten fra et nedertysk verb som svarer til frisisk hötelen, nederlandsk hoetelen 'fuske, slurve, jaske'; eller fra middelnedertysk hūdelen, tysk hudeln 'fuske, sjuske, drive'; jf. forhutle og dansk hutle, svensk huttla
BETYDNING OG BRUK
1 
UTTRYKK
hutle bort/vekk
søle, skusle bort
; sette over styr
  • selv om vi plutselig blir millionærer, skal vi ikke hutle vekk pengene
     (Bergens Tidende 13.07.1993/2)
  • hutle ikke bort kjærligheten
     (Lars Saabye Christensen Bernhard Hvals forsnakkelser LBK 2010)
2 
refleksivt
 
hutle seg
 med adverbialt tillegg
2.1 
bevege seg med anstrengelse
; kare seg
SITATER
  • konen hutler sig ud [av toget] med sin hatæske og sin kat
     (Nils Kjær Samlede Skrifter IV 110)
  • hele tiden hadde [bekken] trofast hutlet sig frem og godmodig småsnakket og småklunket
     (Nils Collett Vogt Oplevelser 166 1934)
  • et tysk reisefølge hutler seg sammen på hjørnet der Via Dolorosa munner ut i basarene
     (Sven Kærup Bjørneboe Jerusalem 31 1996)
  • han hutlet seg nedover gaten mot Rutebilstasjonen
     (Ketil Bjørnstad Ludvig Hassels tusenårsskifte 168 2000)
2.2 
overført
 så vidt holde det gående
; hangle
SITATER
  • hvad i alverden har du [Marie] i grunden at græmme dig over? At jeg fik dig, at du ikke heller hutlet dig frem paa hyblerne her?
     (Knut Hamsuns brev V 70 (1926))
  • de fleste ødslet døgnene bort eller hutlet sig gjennem i letsindig tarvelighet
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger II 81)
  • hun hutler seg gjennom vinteren i Roma
     (Bergljot Hobæk Haff Skammen 269 1996)