Det Norske Akademis Ordbok

hute

hute 
verb
MODERAT BOKMÅLhutet, hutet, huting
preteritum
hutet
perfektum partisipp
hutet
verbalsubstantiv
huting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[hu:`tə], [hu`t:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
til hut
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt
 rope hut til
; skjelle ut
 | jf. hut
SITATER
  • [det var] godt gjort av hende at berge høiet endda han hadde hutet og tikset hende igaar
     (Knut Hamsun Markens Grøde I 190 1917)
  • jeg er selv blitt hutet og tikset for et fredagsbarn
     (Knut Hamsun Men livet lever II 301 1933)
     | skjelt ut
2 
refleksivt
 
hute seg
 ha seg, pakke seg (vekk)
; ryke og reise
SITATER