huffe
verb
BØYNINGhuffet, huffet, huffing 
preteritum
huffet
perfektum partisipp
huffet
verbalsubstantiv
huffing
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[hu`f:ə]
ETYMOLOGI
avledet av interjeksjonen huff
BETYDNING OG BRUK
refleksivt
huffe seg
muntlig
si huff
; klage
; surmule
| jf. uffe
SITATER
-
det nytter ikke bare å sitte der og huffe seg
-
det er første gang jeg har hørt noen huffe seg over å skulle i fødselsdagsselskap