Det Norske Akademis Ordbok

hovedform

hovedform 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
første ledd hoved-
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 
vanligste, viktigste form, type, slag
1.1 
vanligste, viktigste form, utforming, måte å være ordnet på
2 
især arkitektur, arkeologi
 overordnet form, omriss av bygg eller gjenstand (uten hensyn til detaljer)
3 
språkvitenskap
3.1 
vanligste, (geografisk) mest utbredte form av et ord
3.2 
foreldet
 hovedbøyningsform (som vanligvis nevnes når man angir et substantivs bøyning i entall og flertall eller et verbs tempusformer a verbo)
3.3 
sjelden
 genus verbi
3.4 
ordform eller bøyningsform i offisiell norsk rettskrivning (fra 1917 til 2005 for bokmål og fra 1910 til 2012 for nynorsk) som er tillatt i all skriftlig fremstilling i skoleverk, administrasjon osv.
; lærebokform
1 
vanligste, viktigste form, type, slag
SITAT
  • to hovedformer for maktbruk
     (Cecilie Hellestveit og Gro Nystuen Krigens folkerett 362 2020)
1.1 
vanligste, viktigste form, utforming, måte å være ordnet på
SITAT
  • fra gammelt av har det vært vanlig å skille mellom tre skjønnlitterære hovedformer: den episke, den dramatiske og den lyriske
     (Ingvar Hauge En vei til skjønnlitteraturen 12 1968)
2 
især arkitektur, arkeologi
 overordnet form, omriss av bygg eller gjenstand (uten hensyn til detaljer)
SITATER
3 
språkvitenskap
3.1 
vanligste, (geografisk) mest utbredte form av et ord
SITAT
  • den gamle dativform [er] i mange tilfælde … bleven [gårds]navnets hovedform, ogsaa i egne, hvor dativ som bøiningsform ellers er tabt i sproget
     (Oluf Rygh Norske Gaardnavne. Forord 14 1898)
3.2 
foreldet
 hovedbøyningsform (som vanligvis nevnes når man angir et substantivs bøyning i entall og flertall eller et verbs tempusformer a verbo)
SITATER
  • [andre] afvigelser [fra det normale enn de forannevnte] som findes i hovedformerne, ere at ansee som ubetydelige forandringer [f.eks. ubøyd flertall av sko]
     (Ivar Aasen Norsk grammatik § 166 1864)
  • [ved] uregelrette verber … er som regel hovedformene satt efter [oppslagsordet] i parentes
     (Torgeir Krogsrud og Didrik Arup Seip Norsk Riksmåls-ordbok for rettskrivning og ordbøining upaginert side; veiledningens punkt 2 c 1924)
3.3 
sjelden
 genus verbi
SITAT
  • de norske verber har i almindelighet to hovedformer, som efter utlyden i verbets grunnform eller nevneform kan kalles: den vokaliske hovedform, som i grunnformen alltid ender på en vokal: elske [og] s-formen, som i grunnformen ender på -s el. -es: elskes
     (Aug. Western Norsk riksmåls-grammatikk 301 1921)
3.4 
ordform eller bøyningsform i offisiell norsk rettskrivning (fra 1917 til 2005 for bokmål og fra 1910 til 2012 for nynorsk) som er tillatt i all skriftlig fremstilling i skoleverk, administrasjon osv.
; lærebokform
 | til forskjell fra sideform