Det Norske Akademis Ordbok

hore

Likt stavede oppslagsord
hore 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLhoret, horet, horing
preteritum
horet
perfektum partisipp
horet
verbalsubstantiv
horing
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ho:`rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt hóra, avledet av hór, se hor; jf. også hore (substantiv)
BETYDNING OG BRUK
1 
mest muntlig
 drive hor
; ha usømmelig, utenomekteskapelig seksuell omgang
SITATER
  • manden [hadde] horet med sin raadskone i sin egen gaard
     (Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken II 229 1925)
  • hadde ho vært kar og han kvinnfolk, skulle ho jamen horet unge på ham
     (Ragnhild Magerøy Gunhild 153 1957)
  • folk drikker, horer og begår drap
     (Dag Solstad Roman 1987 154 1987)
  • «hun horer rundt …» sa han, tørt og foraktelig
     (Jon Ewo Uten filter 111 1998)
     | jf. ligge rundt
  • jeg skammet meg … ikke over … drikkingen og horingen
     (Niels Fredrik Dahl Herre 238 2009)
2 
muntlig
 ha seksuell omgang mot betaling
; drive som hore
SITAT
  • Tanja var ute og horet [men ikke i] byens horestrøk
     (Linde Hagerup Ikke sant 115 2007)