Det Norske Akademis Ordbok

hor

hor 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLet
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ho:r]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av (eller etter) norrønt hór; beslektet med latin carus, jf. kjær
BETYDNING OG BRUK
især bibelspråk eller arkaiserende
 seksuell omgang utenfor ekteskap, især seksuell omgang som en gift person har med andre enn ektefellen
; usømmelig seksuell omgang
; ekteskapsbrudd
; utroskap
; utukt
EKSEMPEL
  • drive hor
SITATER
  • du skal ikke drive hor
     (2 Mos 20,14; 2011: bryte ekteskapet)
     | det sjette bud
  • hun drev hor så åpenlyst
     (Esek 23,18)
  • hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte
     (Matt 5,28; 2011: begått ekteskapsbrudd)
  • kvinder, der var grepet i hor
     (Bernt Lie Mot Overmagt 104 1907)
  • det var hor, en av de værste synder
     (Sigrid Undset Kransen 157 1920)
  • av de gjenlevende [etter epidemien] valgte mange å korte ventetiden med fyll og hor
     (Erling Pedersen Kongens kvinner LBK 2008)