Det Norske Akademis Ordbok

honke

honke 
verb
BØYNINGhonket, honket, honking
UTTALE[ho`ŋkə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig beslektet med hinke
BETYDNING OG BRUK
især muntlig, dialektalt
 være i ujevn, hakkende, støtvis gang eller bevegelse
; humpe
SITAT
  • den nedstøvede gamle Buicken som holdt og honket ved pumpen
     (Sigrid Undset Ida Elisabeth 198 1932)
1.1 
gå usikkert og hinkende
overført
 utvikle seg smått, ujevnt, usikkert
; humpe
SITAT
  • det har honket og gått [med forretningen]
     (Farmand 1948/50/21/2)