honke
verb
BØYNINGhonket, honket, honking 
preteritum
honket
perfektum partisipp
honket
verbalsubstantiv
honking
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ho`ŋkə]
ETYMOLOGI
trolig beslektet med hinke
BETYDNING OG BRUK
1
især muntlig, dialektalt
være i ujevn, hakkende, støtvis gang eller bevegelse
; humpe
SITAT
-
den nedstøvede gamle Buicken som holdt og honket ved pumpen
1.1
gå usikkert og hinkende
2
overført
utvikle seg smått, ujevnt, usikkert
; humpe
SITAT
-
det har honket og gått [med forretningen](Farmand 1948/50/21/2)