Det Norske Akademis Ordbok

holder

holder 
substantiv
BØYNINGen; holderen, holdere
UTTALE[hå`l:ər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av holde med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
1 
som sisteledd i sammensetninger
 person som holder (eller har) noe, bl.a. har ansvar for noe
 | jf. motholder, vertshusholder, foredragsholder, bokholder, rekordholder, tittelholder
2 
især som sisteledd i sammensetninger
 gjenstand, innretning som tjener til å holde noe fast, på plass
 | jf. blyantholder, brevholder, koppholder, lyseholder, vindusholder, brystholder, ermeholder, hofteholder, sokkeholder, strømpeholder
SITATER
  • et rigt gardin, fæstet paa et forgyldt spyd med ditto ringe og brede holdere
     (Jonas Lie Faste Forland 36 1899)
  • menuerne stod endnu ensomme og upaaagtede i sine holdere paa de hviddugede borde
     (Nils Kjær Samlede Skrifter V 166)
  • Piero … legger telefonrørene tilbake på holderne
     (Oddvar Foss Antonioni 111 1972)
  • jeg vasket hendene … og tørket meg på papir fra en holder på veggen
     (Karin Fossum Jeg kan se i mørket LBK 2011)