Det Norske Akademis Ordbok

historisitet

historisitet 
substantiv
BØYNINGen; historisiteten
UTTALE[historisite:´t]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
innlånt, jf. tysk Historizität, fransk historicité, engelsk historicity; til latin historicus (adjektiv) 'historisk'; jf. historie og suffikset -itet
BETYDNING OG BRUK
det å være historisk, autentisk
SITATER
  • evangelietradisjonens historisitet
     (Aftenposten 1962/508/6/4)
  • det [er] ikke historisitet slike handlinger bunner i
     (Dag Solstad Roman 1987 146 1987)
det å ha sin bestemte plass i historien og være påvirket eller preget av den
SITATER
  • forskerens historisitet, dvs. hans tilhørighet i den historiske prosess som er hans objekt, og hans avhengighet av denne
     (Dagbladet 1969/99/3/6)
  • dikterverket [har] alltid en historisitet, det er alltid historisk, sosialt og politisk forankret
     (Øystein Noreng Lesing og kommunikasjon 20 1974)
  • [romanteoretikeren] Lukács’ krav om personenes historisitet
     (Liv Bliksrud Sigrid Undset 98 1997)
     | om karakterers troverdighet som bærere av historiske krefter
(dypere, grundigere) historisk bevissthet eller forståelse
; historisk perspektiv
SITATER