Det Norske Akademis Ordbok

hirdmann

hirdmann 
substantiv
ETYMOLOGI
av norrønt hirðmaðr
BETYDNING OG BRUK
1 
medlem av kongens hird
 | jf. gjest
SITATER
  • det tykkes ham saa ilde for drot at ligge stil hvor gjæve hirdmænd kjæmpe
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 189)
  • jeg [er] Sigurd Jorsalfarers gamle hirdmand
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker II 166)
  • kong Olav den Hellige og den senere hirdmannen hans, Thorberg Arnesson til Giske
     (Finn Havrevold Velkommen hjem 6 1980)
  • ifølge sagaene var den umiddelbare foranledning et slagsmål mellom Sigurds og Inges tilhengere under et møte i Bergen, der en av Inges hirdmenn blir drept
     (Sverre Bagge Mennesket i middelalderens Norge 46 1998)
  • Lavrans er [i romanserien Olav Audunssøn] en ung og lovende hirdmann
     (Liv Bliksrud Sigrid Undset 90 1997)
2 
om forhold 1934–1945
 mann som var medlem av Vidkun Quislings hird
; hird
SITATER
  • sønnen var ganske visst en farlig fanatiker, frontkjemper og hirdmann og alt mulig i den retning
     (Sigurd Hoel Møte ved milepelen 261 1947)
  • uroen hadde startet 12. februar med en flokk aggressive hirdmenn som trengte inn på Sydneshaugen skole
     (Sverre Rødder Min ære er troskap 107 1990)