Det Norske Akademis Ordbok

hildring

hildring 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; hildringen, hildringer
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
hildringen
ubestemt form flertall
hildringer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[hi`ldriŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til hildre, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å hildre
; det at det hildrer
SITATER
  • den nat var tæt taage og megen hildring om skjæret
     (Jonas Lie Trold. Ny Samling 47 1892)
  • Johan Bojer Samlede verker IV 73
2 
optisk fenomen som kan oppstå når det ligger varm luft over kjølig hav, og hvor fjerne gjenstander (f.eks. øyer, fartøyer under horisonten) synes å være høyere oppe enn de virkelig er og kan sees mer eller mindre klart
; noe som hildrer (foran en)
 | jf. luftspeiling
SITATER
  • saa hændte det en dag, som regnskaadden lettede og Værøkallen laa og saa udover havet, at den ene vene jomfruen efter den anden synte sig frem af hildringerne
     (Jonas Lie Trold. Ny Samling 1 1892)
  • byen derinde bak dem blev bare til en lys hildring
     (Sigrid Undset Jenny 94 1911)
  • silhuetter i fjerne landskaper, blåner, hildringer
     (Geir Grothen Her, sa hun LBK 2001)
2.1 
i sammenligninger
SITATER
  • [hun] sanset alting omkring sig bare som en hildring i feberørsken
     (Sigrid Undset Kransen 352 1920)
  • han vil ikke bli lys våken og sperre øynene opp for det forekommer ham at [de nakne kroppene] da vil tone ut som en hildring
     (Tom Lotherington Den tredje tjeneren 205 1985)
  • deres egne liv fortonet seg uvirkelige, som en hildring
     (Ketil Bjørnstad Fall LBK 1999)