Det Norske Akademis Ordbok

hein

hein 
substantiv
BØYNINGen; heinen, heiner
UTTALE[hæin]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt hein
BETYDNING OG BRUK
fin, liten brynestein
 | jf. bryne og ljåhein
SITATER
  • hein og bryne
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV,2 182)
  • der var nok ingen hein når far hans brukte ljåen
     (Anders Saus I skyggen av Bjønnvassbre 7 1974)
  • heinet, den flate strandsteinen som faren hvesset ljåen med
     (Leif B. Lillegaard Arven 145 1982)