hauke - Det Norske Akademis ordbok

hauke

verb

MODERAT BOKMÅLhauket, hauket, hauking

preteritum

hauket

perfektum partisipp

hauket

verbalsubstantiv

hauking

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[hæu`kə]

ETYMOLOGI

avledet av hau (interjeksjon)

BETYDNING OG BRUK

rope, lokke (med høye melodiske rop)

; hoe

EKSEMPEL

SITATER

[han] hørte det hauke deroppe ifra

(Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 114)
en lang skingrende hauking

(Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 244)
naar hjuringen hauker om kvelden og bjeldesauen rusler avgaarde, saa følger den noksaa villig efter og samler sig rolig på liggeplassen

(Gabriel Scott Stien 221–222 1925)

| jf. hjuring

rope

; huie

SITATER

hauke og skraale og bære sig værre end uligt, det kunde han

(P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 221 1879)
den fulde matros hauket av latter

(Tryggve Andersen Samlede fortællinger II 288)
folk fant takten med det samme. De hauket og ropte svingte seg rundt og slo nevene mot hælene

(Torill Thorstad Hauger Oppbrudd 224 1991)
fergeruten ble bethent med robåt, neppe til faste tider. Det var å stille seg opp og hauke over til andre siden

(Kavringen 2003/nr. 28/10)