Det Norske Akademis Ordbok

hjuring

hjuring 
substantiv
BØYNINGen; hjuringen, hjuringer
UTTALE[ju:`riŋ]Uttale-veiledning
VARIANThyrding
ETYMOLOGI
av norrønt hirðingi, utvidet form av hirðir, som tilsvarer hyrde
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
 gjeter
SITATER
  • jf.
     
    Hjuring-Lars, min egen Ven
     (Jørgen Moe Samlede Skrifter I 24)
  • fjældfrasen og ræven tutled til fjelds igen for at lye paa hjuringen som sad igen med buskapen
     (Hans E. Kinck Hugormen 58 1898)
  • bak berget og upsen, hvor de endeløse heier ligger, hvor Sætesdølen gik som hjuring sine barndomsaar
     (Hans E. Kinck Steder og folk 31 1924)
  • han var ikke fæstet som kostebinder, han var fæstet som hjuring var han
     (Gabriel Scott Storebror 100 1934)
     | jf. feste