harke
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; harken, harker 
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
harken
ubestemt form flertall
harker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ha`rkə]
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk harke 'rive'
BETYDNING OG BRUK
mest dialektalt
grov rive med jerntenner