Det Norske Akademis Ordbok

habilitere

habilitere 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLhabiliterte, habilitert, habilitering
preteritum
habiliterte
perfektum partisipp
habilitert
verbalsubstantiv
habilitering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[habilite:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin habilitare, til latin habilis; jf. habil og habilitasjon
BETYDNING OG BRUK
reflektivt
 
habilitere seg
 om eldre (eller eldre og nyere tyske) universitetsforhold
 erverve seg rett til å holde forelesninger på et universitet ved offentlig å forsvare en vitenskapelig avhandling
SITATER
  • jeg vilde forsøge at habilitere mig som docent ved Upsala Universitet
     (Lorentz Dietrichson Svundne Tider I 391 1896)
  • [lektoratet] besattes 1849 med Gisle Johnson, som i mellemtiden hadde habilitert sig ved et studieophold i Tyskland
     (Det Kongelige Fredriks universitet 1811–1911 II 22 1911)
  • efter hjemkomsten [fra biologistudier i Heidelberg] tenkte [Jaques Maritain] på å … habilitere sig for universitetsveien
     (A.H. Winsnes Jacques Maritain 58 1957)
  • fra 1542 til 1667 var det 1307 personer som tok baccalaurgraden i filosofi ved Københavns Universitet, og fra 1544 til 1667 var det kreert 617 magistre … Man kunne ikke bli professor eller rektor ved en skole uten å ha habilitert seg i så måte
     (Einar Aas et al. Oslo katedralskoles historie 1153–1800 102 2017)