Det Norske Akademis Ordbok

håne

håne 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLhånet / hånte, hånet / hånt, håning
preteritum
hånet / hånte
perfektum partisipp
hånet / hånt
verbalsubstantiv
håning
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[hå:`nə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av hån
BETYDNING OG BRUK
ved mimikk, handling eller i ord vise sin forakt for (noe(n))
; forhåne
; spotte
; latterliggjøre
SITATER
  • [landshøvdingens soldater] falt på kne foran ham [Jesus], hånte ham og sa: «Vær hilset, du jødenes konge!»
     (Matt 27,29)
  • håner du min fader, så dræber jeg dig!
     (Henrik Ibsen Kongs-Emnerne 193 1872)
  • de håner og foragter mig
     (Henrik Ibsen Catilina 28 1875)
  • det er en letvindt ting at håne; dog vakkrere det var at skåne
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 25)
  • han håner dog ikke guderne?
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 297 1873)
  • du haanede mine «fine vaner»
     (Kristian Elster Samlede Skrifter I 174)
  • [han] forsøkte at haane bort sine drømme
     (Sigrid Undset Jenny 43 1911)
  • skal et oplyst folk la sig håne av likegyldige fjols?
     (Nationen 1933/281/3/1)
  • hånende ord
     (Morgenbladet 1934/321/5/3)
     | hånlige ord
  • jødiske menn ble satt til å skure gater og fortau, mens de ble sparket og hånet
     (Espen Søbye Kathe, alltid vært i Norge LBK 2003)
  • det var slik han herdet Leo, … ved å la ham prøve seg, og senere tukte og håne ham for avgjørelsene
     (Toril Brekke Gullrush LBK 2008)