Det Norske Akademis Ordbok

gymnasiast

gymnasiast 
substantiv
BØYNINGen; gymnasiasten, gymnasiaster
UTTALE[gymnasia´st]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk Gymnasiast, nydannelse til Gymnasium; se gymnasium, avledet med suffikset -ast, etter mønster av ord av gresk opprinnelse; jf. ecclesiast, entusiast
BETYDNING OG BRUK
om eldre forhold
 elev ved gymnas
SITATER
  • hun tager alt med høitideligt alvor, som koen tager den grønne dør, eller som en gymnasiast tager «republiken»
     (Arne Garborg Trætte Mænd 54 1891)
  • å være Gymnasiast [mener man] berettiger til å regnes blandt nasjonens fortropp
     (Samtiden 1932/557 Sigurd Høst)
  • [det] lå en stor glede og prikket inne i en: Gymnasiast og endelig helt på egne ben!
     (Inger Hagerup Hva skal du her nede? 88 1966)
  • og så sitter de på kafé i langfriminuttet – gymnasiastene
     (Sidsel Mørck Lykkehjulet går! 128 1976)
  • en vanlig norsk skolegutt, realskoleelev eller gymnasiast
     (Dag Solstad Roman 1987 16 1987)
  • [jazzinnslag i] gymnasiastenes soaréer
     (Bjørn Stendahl og Johs Bergh Sigarett stomp 252 1991)
  • en målbevisst ung gymnasiast desperat av skrekk for å stryke til eksamen
     (Knut Faldbakken Bad boy LBK 1988)
  • en skole [hadde] resolutt utvist en gymnasiast som nektet å rette seg etter et klart påbud om hårklipp
     (Atle Næss Østre linje LBK 1994)