Det Norske Akademis Ordbok

gutu

gutu 
substantiv
BØYNINGen; gutua, gutuer
UTTALE[gu:`tu], [gu`t:u]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
dialektal form (jf. jamvektsord) av norrønt gǫtu, oblik form av gata; se gate
BETYDNING OG BRUK
dialektalt, om forhold utenfor byene
 smal gangvei med gjerde på begge sider
; fegate
; geil
 | jf. beistegutu
SITATER
  • [seterveien] gik videre gjennem en forfalden, smal gutu nedover mod Kongeveien
     (Jacob B. Bull Folkelivsbilleder I 13 1904)
  • hun gikk og leide på en ku nedover gutua
     (Carl Fredrik Engelstad Størst blant dem 43 1977)