Det Norske Akademis Ordbok

gjenfortelling

gjenfortelling 
substantiv
BØYNINGen; gjenfortellingen, gjenfortellinger
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til gjenfortelle, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å gjenfortelle(s)
EKSEMPEL
  • en unøyaktig gjenfortelling
SITAT
  • etter hvert glir romanen over til en skildring eller gjenfortelling av [Wallenberg-]dramaet fra sommeren 1944
     (Dagen 07.04.2016/22.23)
1.1 
noe som er eller blir gjenfortalt
; muntlig eller skriftlig gjengivelse av noe som er fortalt eller lest opp
SITAT
  • dette er bare en gjenfortelling! Jeg forteller bare hva jeg selv er blitt fortalt av min far
     (Gaute Bie Verden ifølge kartet LBK 2012)
2 
skolevesen
 oppgave, prøve hvor elevene skal gjenfortelle (med egne ord), især skriftlig, noe de er blitt fortalt eller har fått opplest
SITAT
  • den skriftlige morsmålsopplæringen foregikk ved stilskriving, diktat, gjenfortelling, avskrift og grammatikkundervisning
     (Ørnulf Hodne Folkeskolen i folkeminnet LBK 2010)
2.1 
elevtekst skrevet som gjengivelse av noe læreren har fortalt eller lest opp
SITAT
  • sitte ved pulten, føre inn gjenfortellinger
     (Tove Nilsen Skyskrapersommer LBK 1996)
2.2 
tekst som elever skal gjenfortelle etter å ha fått den opplest
SITAT
  • så leser [læreren] Tønne opp gjenfortellingen [for elevene]. Samtlige ører er på stilk
     (Lars Saabye Christensen Herman LBK 1988)