gjø
verb
UTTALE[jø:]
ETYMOLOGI
dansk form gø, av gammeldansk gø, tilsvarer norrønt geyja; jf. nynorsk og dialektalt gøy
BETYDNING OG BRUK
1
om hund eller rev
gi korte, kraftige, støtvise lyder fra seg
SITATER
-
en flok gøende hunde
-
alle hundene gjødde paa hende
-
dialektalthunden slaar og pister og gjøir
-
dialektalt[snøen] får de røykspyende lokomotivene til å gøy som sinte hunder
UTTRYKK
hunder som gjør, biter ikke
ordtak
en person som skjeller og smeller, er i virkeligheten
ikke så farlig
2
lage lyd som minner om gjøing
SITATER
-
dialektalthan gaar foran karavanen nedover og snur sig alt i ett og skriker til den, gjøir imot den
-
overførtmin puls gør gøende stød som en halsende helvedeshund