gærning - Det Norske Akademis ordbok

gærning

substantiv

BØYNINGen; gærningen, gærninger

UTTALE[gæ:`rniŋ]

ETYMOLOGI

uttaleform av galning; avledet av gæren med suffikset -ing

BETYDNING OG BRUK

muntlig

gal person

SITATER

de unge gælninge [Hans Gude og de unge sangerne] maa … have ført ein wüstes leben derovre [i Moss]

(Halfdan Kjerulf Av hans efterladte papirer 1831–1847 180)
«det er en gærning!» skrek en visergut i høi diskant

(Rocambole Pedersen Den forsvundne pølsemaker 81 1919)
Haavard Haavardsholm Den blå fuglen 89 1953
[det er] en fordel å ha alle gærningene samlet på ett sted

(Georg Johannesen Om den norske tenkemåten 74 1975)
moren til Siri er ingen «gærning» som du kaller det, selv om hun har problemer med nervene

(Tove Nilsen Skyskrapersommer 48 1996)

muntlig, spøkefullt, om utenlandsk valuta

SITAT

105 000 polske «gærninger» er ikke engang nok til en utenlandsk avis i Warszawa

(Aftenposten Aften 02.11.1992/9)