Det Norske Akademis Ordbok

furten

furten 
adjektiv
BØYNINGfurtent, furtne
UTTALE[fu`rt(ə)n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig avledet av furte med suffikset -en; jf. islandsk, færøysk firtinn 'fornærmet'
BETYDNING OG BRUK
som (lett) furter
; fornærmet
; sur
SITATER
  • kom naa, Simen og ikke staa der og vær furten
     (Vilhelm Krag Baldevin 129 1925)
  • efter godgjørenheten sitter formidlerne furtne og venter paa min knuste overstrømmende taknemmelighet
     (Olaf Bull Ekko og regnbue 112)
  • han hadde opført sig nokså dumt og furtent mot ham
     (Ronald Fangen Nogen unge mennesker 123 1929)
  • furtne underlepper
     (Kjell Ola Dahl Mannen i vinduet LBK 2001)
  • munnen hadde det furtne uttrykket, det han hadde gjenkjent på bilder av faren hennes
     (Unni Lindell Slangebæreren LBK 1996)
  • [hun] så vekk, som en furten unge
     (Anne B. Ragde Eremittkrepsene LBK 2005)