Det Norske Akademis Ordbok

fuling

fuling 
substantiv
BØYNINGen; fulingen, fulinger
UTTALE[fu:`liŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av ful med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
listig, lur fyr
; ondskapsfull, vrien fyr
SITATER
  • en ordentlig fuling
     (Tidens Tegn 1931/93/6/3)
  • fulingen fristet til rovet [av eplet]
     (Herman Wildenvey Høstens lyre 14 1931)
     | djevelen